tirsdag 8. juni 2010

1 år har gått...

Helt ufattelig at mamma er bort, sitter fortsatt med denne følelsen til tross for at mamma døde for et år siden i dag. Jeg er på jobb, men hodet er ikke med i dag. Spesielt akkurat nå, nå kl. ett, da vi alle sto rundt mamma da hun tok siste pust. Har ikke følt behov for denne bloggen på lenge, men i dag måtte den frem. Prøve å tømme hodet slik at resten av dagen skal kunne gå sånn passe greit i alle fall. Blir tur på grava og så bortom pappa etter jobb i dag, kjenner behovet for å være litt sammen. Litt å stri med om dagen, er ikke mye krefter til store kamper, men hverdagen går dag for dag. Legger ikke stor planer, bare gjør det kroppen orker og ryggen tåler.
Vil gjerne få takket alle som har bidratt med ei hånd eller et øre dette siste året og vel så det. Dere er fantastiske mennesker som vi setter umåtelig pris på. Dere vet selv hvem dere er, ingen nevnt og ingen glemt!

Vondt glad i deg mamma og savner deg hver eneste eneste dag!

Linetuppa di!

søndag 13. september 2009

Noen dager tyngre enn andre...

Noen dager gode, noen tunge...
I dag er en sånn dag at jeg ikke finner mening i noe av det som har skjedd. Spørsmålet "hvorfor???" ligger som en mare over meg og vil ikke slippe taket. Ingen fornuftige tanker klarer å trenge igjennom og gjøre sorgen litt mindre svart...
Jeg avslutter dagen nå, finner senga - selv om jeg vet etter x-antall erfaringsnetter at søvnen lar nok vente på seg...
Lang dag på jobb i morgen, valg og så hente min kjære kjære Millemor i barnehagen! Mille er min store store drivkraft om dagen, hun er bare så fantastisk flott, snill og god. "Mor" skulle vært her nå, hun hadde vært så utrolig stolt!

lørdag 5. september 2009

3 måneder snart gått...

Mitt store forbildet!


På tirsdag er det 3 måneder siden mamma døde, det er fortsatt like ufattelig at mamman min er død! I løpet av disse 3 månedene har hverdagen innhentet så og si alle rundt oss, og kanskje mye oss også: Jeg fikk den faste jobben jeg så inderlig ønsket meg og jobbet hardt for, Mille har blitt 2 år, Mille har også begynt i ny barnehage som hun stortrives i, mamma og pappa skulle egentlig feire 37 års bryllupsdag, vi har fått åpnet Litjkaråsen på en verdig måte og mer til.

Det har vært mye innhold på forholdsvis kort tid, men du verden det er godt å kjenne at man fungerer i hverdagen. Jeg er så heldig at jeg har fått fantastiske arbeidskollegaer på laget og en flott ledelse og samarbeide med - tusen takk til dere alle for de flotte mennesker dere er!


Min store store inspirasjonskilde i hverdagen sitter på Bendliåsen alene i et stort "tomt" hus, pappan min! Jeg er så imponert, stolt og glad for at pappa er akkurat min pappa! Mamma skulle ha sett deg nå (tror forresten hun gjør det), sånn som du fikser og ordner, og knapt har tid til å lage og spise middag!

Vi går fortsatt en tøff tid i møte, med hverdagen generelt, bursdager, høytider og merkedager. Mamma skulle feiret sine 59 år nå 17. september - dette er en dag jeg gruer meg til. Likeså gruer jeg meg litt til vi skal på oppfølgingssamtale på sykehuset nå til onsdag, den 9. september. For å takle og komme seg gjennom hverdagen distanserer man seg fra sorgen på en måte - man ser "opp og frem" som mamma så gjerne ville at vi skulle. Men når spesielle ting og datoer innhenter oss- dager vi ikke klarer å komme oss unna - da krever det sin mann og sin kvinne.
Vi får prøve å være like flinke til å ta en dag av gangen og ta vare på hverandre - jeg SKAL klare det!

Avslutter i dag med spesielt å takke de som har vært tilstedet etter mammas begravelse - dere er blitt ganske få etter hvert, men du verden for en styrke dere legger igjen! At hverdagen innhenter oss alle etter slike opplevelser skjer for alle, men du verden for store hjerter, godhet og energi dere som viser tid til oss har. Vi forventer på ingen måte at dere skal gi så mye av deres tid og omsorg til oss, men vit at jeg/vi setter så umåtelig stor pris på det!


Hedrer ditt minne i dag mamma med "sangen din", er så utrolig glad i deg!

http://www.youtube.com/watch?v=ridUqEFixQ0

lørdag 27. juni 2009

"Hvordan går det?"

Det er spørsmålet jeg/vi daglig møter... Hva svarer man?! De dager jeg er ute blant folk er svaret "det går bra - det bare må det - har liksom ikke noe valg..." De dager jeg holder meg for meg selv går det lite opp og mye ned. Dagene svinger... Prøver å gjennomføre dagene så normalt som mulig, går ofte helt greit. Men natta, den forbaskade natta... Hvorfor skal alt komme når man legger seg for å sove???

Men "hvordan går det?" Egentlig aner jeg ikke, for jeg har aldri opplevd noe sånt, heldigvis! Jeg vet ikke hvordan det går, for jeg vet ikke hvordan det egentlig skal gå. Mennesker man snakker med har ofte en teori, et svar på hvordan livet er, hvordan ting skal gå - bør takles... Kjenner dette på nåværende tidspunkt kan irritere mer enn det hjelper. Men for all del, jeg vet det er godt ment!

Vi prøver å fylle hverdagen med fornuft og meningsfullt innhold, men må ærlig innrømme at dette innholdet ikke ligger så veldig lett tilgjengelig fortiden.

Har spekulert mye på hvordan jeg ville ha møtt en likesinnet, hva jeg ville sagt - spurt om... Foreløpig finne jeg ikke noe godt svar. Jeg vil jo bry meg, høre hvordan det går. Men samtidig kjenner jeg nå, etter selv å ha erfart, at kanskje vil jeg ikke alltid spørre "hvordan går det?" Det er så lett å svare og snakke seg inn i sorgen og det man har opplevd. Mamma sa alltid; "se opp og fram!" Dette blir ikke da like enklet... Tror jeg kommer til å spekulere mye i dette, hva sier man egentlig når man møter folk i sorg eller andre vanskelige situasjoner?

Konklusjonen må foreløpig være; spiller ikke noen rolle hva man sier, så lenge man tør å møte mennesken som står sorgen nærmest ansikt til ansikt!

Hjertesukket må bli; "har ikke tid!" Hvorfor har ikke folk tid? ALLE har tid, det handler om prioritering! Vi har alle 24 timer i døgnet, hverken mer eller mindre - bruk dem egoistisk! Men husk; "vær mot andre som du vil at andre skal være mot deg!"

Da skal jeg avslutte lørdagskvelden og finne senga. Natta!

mandag 8. juni 2009

Hvil i fred kjære mamma!

Tiden har gått så ufattelig fort, i dag tok du ditt siste pust. Vi var hos deg; pappa, Ivar, Kristin, Jan-Thomas og jeg, det var så godt å se at du ikke hadde vondt da du sovnet stille inn. Skulle så gjerne hatt deg her for alltid mamma, men jeg vil alltid bære deg i mitt hjerte!

Takk for alt du har vært for oss og takk for alt vi har hatt sammen!

Hvil i fred kjære mamma!

søndag 7. juni 2009

Mammas liv nærmer seg slutten...

Fra i går til i dag låg jeg over på sykehuset sammen med mamma, det gjorde jeg også fra onsdag til torsdag. Det var så utrolig godt! Flott dag torsdag, mye fikk vi være sammen da. Såg i går da jeg kom til mamma at hun ikke var helt som sist jeg dro fra Levanger. Hun hadde fortsatt mye kvalme, men var så sliten så sliten. I dag da sola begynte å snike seg inn vinduet på rommet vårt og vi fikk starta dagen, følte jeg at noe var annerledes. Mamma tok meg i hånda og sa "det e så lite igjæn Line". Fikk legen til å komme innom på vissit tross søndag og han kunne konstatere at mamma gått inn i sluttfasen av livet sitt. Aner egentlig ikke hva jeg skal skrive eller tenke i en sånn stund, alt har jo rast avgårde i en forferdelig fart... Men mamma har det godt, hun har ingen dødsangst og er veldig forsonet med at hennes reis snart er over. Flere i nær familie/slekt fikk varsel i dag om å komme for å si "hadet". Man aner ikke tidsperspektivet, men vi snakker nok kun dager - kanskje bare timer... I natt skal pappa være hos mamma, de to som elsker hverandre så høyt så høyt! Det er så godt, mamma vet vi har hverandre - og jeg "vet" at mamma får en flott reise. "Mosten" (mammas pappa) er klar for å ta i mot henne når hun er klar, og en dag kommer vi andre etter også - sånn er nå engang livet. Brutalt og rått i dette tilfellet, men vi kan gjøre så forferdelig lite med det.

Mamman min er det flotteste menneske jeg kjenner, hun har gjort meg til den jeg er i dag. Jeg lurer fælt på hvordan dette skal bli, hvordan jeg skal komme meg opp og videre... Men Sylvia ga meg mange gode og nyttige ord. Mamma er ikke ryggraden min, men hun har gitt meg den ryggraden jeg har i dag! Den som holder meg opp og gir meg kraft! Dette skal jeg huske når tingene snører seg sammen!

Mamma var i dag veldig klar på at livet skal fortsettes og vi skal holde fester, lag, bursdager, bryllup etc med livslyst, glede og minner. Vi skal glede oss over de minner vi har, løfte hverandre opp & frem, og le sammen. "Æ trur itj æ har vyrry nå fæstbræms før, så vil itj bli det no heller"! Det var ord mamma sa klart og tydelig i fra om, noe jeg lovet henne vi skulle holdet!

Og toraderlaget Oddbjørn, det har jeg lovt mamma at vi skal holde liv i - da klemte hun meg godt inntil seg og sa at det gledet henne veldig.

Som sagt aner vi ikke varigheten i denne prosessen, men jeg håper jeg har henne der når jeg kommer tilbake i morgen. Klarer ikke helt å slippe taket enda kjenner jeg... Men mamma var sliten i dag da vi dro, hun har nesten ikke pust igjen stakkar - men heldigvis, hun har IKKE vondt!

Vet ikke om det er riktig eller galt å skrive dette i en blogg, men bruker det som engenterapi og som et forum der dere som følger bloggen får vite hvordan ståa er. Jeg er veldig sliten om dagen, vil bruke kreftene der jeg føler det er riktig nå. Så er ikke veldig ivrig etter å snakke mer enn nødvendig i telefonen. Men setter veldig stor pris på annen tilbakemelding som meldinger, mail etc.

Jeg har ikke gitt opp håpet om at et mirakel skal skje - håper jeg våkner til dette i morgen!

lørdag 30. mai 2009

Opp- og nedturer

I går var vi på sykehuset hele familien, bortsett fra småtrolla. Vi hadde fått tid sammen med mammas lege og sykepleier hvor vi skulle få litt info. Mamma og pappa har jo fått litt etterhvert, mens jeg og Ivar stort sett har fått beskjedene gjennom dem igjen. Og som man vet, alle beskjeder som går via et ledd eller fler blir farget i en eller annen retning. Det var veldig godt å få snakket med mammas lege, han kunne fortelle oss mye og forklare oss hvorfor de ikke kan si noe om ulike ting. Egentlig ikke noe nytt, men sitter nå inne med en kompetanse vi hadde veldig mange hull i... Jeg ble faktisk ganske positiv til det jeg fikk høre. Alvoret er der så absolutt, men går alt som legene håper vil vi kanskje kunne "slå kreften litt tilbake". Dvs, stagnere den og komme på føttene igjen - til et verdig liv! I går var mamma i mye bedre form enn torsdag, det var så utrolig godt å se henne sitte i senga av egen fri vilje :)

I dag tok Mille, JT og jeg toget til Levanger, Milles FØRSTE togtur! Gjett om det var stas!!! Det kom mang et "oj" i løpet av turen! Hun satt som en prinsesse i sete sitt t/r Stjørdal og fikk med seg det meste av det som foregikk. Spesielt stas var det hver gang toget tuta :) og så leverte hun selv billetten til konduktøren for stempel! Vi kom på sykehuset i god tid, ca halv 9. Det var tøft å komme inn på rommet i dag, mamma hadde ikke hatt noen god start på dagen, dessverre. Kvalme og feber, utrolig sliten... JT og Mille tok en gåtur rundt i Levanger sentrum, mens jeg ble hos mamma et par timer. Da gikk jeg også en tur i byen. Da vi kom tilbake i 12 tida hadde mamma sovet og var i bedre form! Det var så utrolig godt å se! Vi fikk litt dårlig tid, måtte rekke toget tilbake. I ettermiddag tok pappa turen innover, og da var formen enda bedre. Nå var hun feberfri og fått i seg litt middag også :) Spent på dagen i morgen, men vi krysser fingrene for en bra dag! Det fortjener mamma!

Forresten, på møtet med legen fikk vi vite at det er mulig med cellegift allikevel! Men dette er ikke aktuelt så lenge mamma har infeksjon i kroppen. Hun må bli "helt frisk" først og være det i alle fall 14 dager før det kan settes i gang. Det kommer ann på allmenntilstanden om det blir kur eller ikke. En ting til ble oppklart for meg; at jo yngre man er, jo hardere/mer aggresiv er kreften. Og 58 år er ingen alder! Men igjen; jo yngre man er, jo sterkere er man!

Det sies at motstand og motgang gir styrke. Akkurat nå føler jeg meg bare tappa og helt uten krefter overhodet, men vil vel med tiden finne ut om dette ordtaket har noe i seg...

Nå er det virkelig klart for senga, jeg skal prøve å sove litt attpå i morgen. Det er min tur :)
Håper dere som leser dette har hatt en fin pinseaften, god natt!